Hold ut

Depesjon har vært en uvelkommen gjenganger i mitt liv så lenge jeg kan huske. Den kommer snikende uten forvarsel. Noen ganger varer den ikke så lenge, andre gang et helt år. I fjor tok det meg 5 måneder å holde ut mørket. Det føltes ganske håpløst selvom jeg visste det kom til å gå over. 

En uke ut i det nye året, og jeg var der igjen. All lykke og glede forsvinner. Å våkne er egentlig en skuffelse. Matlysten er så å si ikke-eksisterende. Bare det å puste er et ork.

Jeg trekker meg vekk fra andre mennesker. Det er vanskelig å ha noen som helst relasjoner med andre. Helst vil jeg bare ligge under dyna i et mørkt rom. 

Hver “morgen” (rettere sagt formiddag) tvinger jeg meg selv opp av sengen fordi jeg faktisk må. Jeg har mange dyr som trenger meg. De trenger mat og stell. 

Dyrestellet kjemper jeg meg gjennom, mens alt annet raser rundt meg. Jeg skriver huskelapper til meg selv om medisiner, betale regninger, spise, hygiene, fyre i peisen, husarbeid osv. Fordi det rett og slett forsvinner fra hodet mitt. 

Så er det den evige følelsen av at jeg ikke strekker til. At jeg ikke får gjort alt jeg burde ha gjort. Håpløshet. 

Det er en fantastisk vinter. Alt jeg har bedt om, men fortsatt er jeg helt tom. Jeg har null energi til å gjøre annet enn det mest nødvendige. 

Jeg vet det går over. Jeg vet bare ikke når.

Bare hold ut.

/Veronika

PTSD og Bipolar

14068144_1642870092709736_6978559788399264189_n.jpgJeg har skrevet et par innlegg tidligere om de psykiske lidelsene jeg har på den andre bloggen, men jeg ønsker å skrive om det her også. Du kan lese det første innlegget her.

PTSD er en alvorlig angstlidelse som kan utvikle seg etter eksponering for en eller flere hendelser som fører til psykiske traumer. Diagnostiske symptomer for PTSD kan være gjennopplevelse av traumen(e) igjennom såkalte «flashbacks», mareritt, angst, søvnproblemer og mye mere.

Bipolar lidelse (tidligere manisk depressiv) er en psykriatrisk samlebetegnelse på en rekke stemningslidelser som for eksempel forhøyet energinivå eller stemningsleie, og flere depressive perioder.

Jeg begynte i terapi for første gang for fire år siden. Det var første gang jeg pratet (delvis) åpent om hvordan jeg har hatt det i mange år. Diagnosen kom frem tidlig under utredningen. I mange år har jeg levd med PTSD og Bipolar lidelse, som igjen har begrenset min verden ekstremt mye. Sosial fobi, tilbakevendende deperesjoner, søvnproblemer og generel angst har gått igjen.

Gjennom oppveksten har jeg opplevd ting som barn (eller voksne) ikke skal utsettes for. Det har vært et liv med mye frykt, som har forårsaket at jeg nå er diagnostisert med PTSD.

Bipolar lidelse er noe jeg nylig har kommet frem til med hjelp av fast behandler ved DPS. Jeg har vel hele tiden mistenkt det, men ved spørsmål om utredning har jeg alltid svart “Nei takk, jeg har nok diagnoser fra før”.

Når jeg ikke ble bedre måtte jeg hive inn håndkle og la det utredes, så jeg kunne håpe på å bli riktig medisinert. I håp om at jeg unngår så lange perioder med depresjon og ikke minst de høye oppturene som kan også være veldig vanskelig.

Nå skal jeg utprøve medisinering med stemningsstabiliserende. Jeg håper selvsagt dette skal gjøre susen, og gjøre hverdagen litt lettere for meg å håndtere.

Disse lidelsene har skapt vanskeligheter for meg i arbeidslivet og under skolegang. Jeg har ingen fullført utdannelse, og klarer ikke å være i jobb. Dette har selvsagt vært med på å ødelegge selvtilliten min. Jeg har rett og slett følt meg verdiløs og som en snylter på samfunnet. At jeg ikke har bidratt. At jeg ikke er en ressurs.

Nå prøver jeg å finne MIN måte å leve et best mulig liv på. Jeg ønsker å bli mest mulig selvforsynt med mat, siden jeg kanskje aldri kan bli i stand til å jobbe 100%, selv om jeg gjerne vil det. Jeg prøver så godt jeg kan å ikke snakke meg selv ned med hvor ubrukelig jeg er.

Friluftsliv, småbruket og dyrene har gjort meg veldig mye godt. Før hadde jeg ingen grunn til å leve. Jeg hadde ingen grunn til å stå opp om morgningen. Det var alltid bare nok en dag i helvete. Nå derimot MÅ jeg stå opp. Jeg MÅ ta vare på dyrene mine, ellers dør de faktisk. De holder meg gående. Behovene deres gir meg styrke til å fortsette.

Etter jeg “kom ut av skapet” med mine psykiske lidelser gjennom Bipolar Ekspedisjonen har livet mitt endret seg utrolig mye. Etter så mange gode tilbakemeldinger fra lesere har gitt meg mye styrke og ikke minst bedre selvtillit. Mye av skammen har forsvunnet. Noe jeg jobbet så hardt med å skjule for mange ble plutselig noe alle kunne lese om. Ingen flere unnskyldninger og bortforklaringer for hvorfor jeg ikke er i jobb. Det har lettet flere tonn fra mine skuldre.

/Veronika